Utbredelse
Vi finner brunrotta (Rattus norvegicus) over hele verden, og den er også meget vanlig i store deler av Norge. Den lever spesielt i tilknytning til mennesker. Brunrotta kommer sannsynligvis fra området rundt Det kaspiske hav i Asia. I Norge finner vi den inne i hus, frittlevende ute, samt nede i kloakksystemene.
Kjennetegn
Brunrotta veier vanligvis 200-500 g, og kroppslengden er om lag 18-25 cm. Halen er i tillegg 15-21 cm lang, hårløs, skjellbelagt, og alltid kortere enn kroppen. Halen er lys på undersiden og mørk på oversiden. Ørene er små og behåret helt ut til spissen (se Tabell 1). Pelsfargen kan variere fra grå til brun og svart.
Et karakteristisk kjennetegn hos alle rotter er gnagertennene (fortennene). De er store, krumme, meget harde og vokser kontinuerlig. Tennene er skarpe og slipes kontinuerlig mot hverandre når dyret gnager. Merker etter gnagertennene hos brunrotter er omtrent 4 mm i total bredde. Hull som brunrotter lager i bygningsmateriale er ofte rundt 5 cm i diameter, og kantene er flisete.
Brunrotter kan forveksles med andre gnagere som vånd og husmus. Vånden går aldri inn i hus, men graver ganger i jorda hvor den ødelegger plener og planter. Vånden ser litt ut som en klumpete rotte med korte bein og butt snute.
Man skiller husmus og skogmus fra brunrotta på størrelsen, selv om det kan være vanskelig å skille en ung rotte fra en voksen husmus. En ung rotte er allikevel alltid større enn en voksen husmus. Brunrotta kan også forveksles med svartrotta (Rattus rattus) som tidligere var vanlig i Norge. I dag finnes det imidlertid ingen kjente bestander av svartrotte i Norge (se eget skriv om Svartrotte).
Avføringen fra brunrotter er normalt svart av farge, men kan faktisk opptre i mange andre farger avhengig av hva dyrene har spist. Den er stor (størrelsen er selvfølgelig avhengig av dyrets størrelse) og rektangulær, 1,2-2,5 cm lang, ofte butt i den ene enden, vanligvis skinnende svart, og den kan holde seg myk i opptil en dag. En brunrotte produserer vanligvis 40-50 slike ekskrementer pr. dag. Brunrotta samler ofte sine ekskrementer på spesielle steder, såkalte ”rotte-toaletter”.
Ekskrementer fra andre dyr kan enkelte ganger forveksles med rottelort. Dette gjelder spesielt ekskrementer fra flaggermus og pinnsvin. Flaggermuslort er betydelig mindre og inneholder bare insektrester, og den smuldrer lett opp om man tar på den. Ekskrementer fra pinnsvin er normalt mye større enn de fra rotter, og de inneholder bare insektrester, litt plantemateriale og ofte sandkorn.
Man kan også bruke fotspor i støv (eventuelt talkum/mel som er strødd ut) for å bestemme hvilket dyr man har med å gjøre. Brunrotter har fire tær på frembeina, og fem tær på bakbeina. Brunrotter etterlater et 2,0-2,5 cm langt avtrykk av bakfoten, og ofte lager de slepespor av halen mellom fotavtrykkene.
Forebygging og sikring
Det viktigste tiltaket man kan gjøre for å redusere problemer med brunrotter innendørs er å hindre dyrene i å komme inn. En bekjempelse som gjennomføres uten først å utføre sikring vil bare medføre at nye problemer raskt oppstår etter at bekjempelsen er over. Man kan ofte se at dårlig bygningsarbeid er årsaken til at brunrotter har kommet seg inn, selv om materialene i seg selv er rottesikre.
For å sikre et hus mot brunrotter må alle åpninger større 12 mm stenges. I praksis vil det lønne seg å sikre alle åpninger som er større enn 6 med mer, fordi man da også vil holde mus ute. Kjellervinduer må være hele og ventilasjonsåpninger bør sikres med kraftig metallnetting. Dører må slutte tett til karmen, og på steder som er spesielt utsatt for gnagere kan metallbeslag festes nederst på dørene for å hindre at dyrene gnager seg gjennom.
Alle vegger må være fri for hull og sprekker. Rørgjennomføringer sikres med betong, spesiallaget tette-pasta eller galvaniserte plater, og sluk tettes med rist. Kjellergulv bør være støpt. I områder med mye rotter i kloakknettet kan man enkelte ganger oppleve at rotter får tilgang på bygninger gjennom toaletter. Her finnes det egne ”flappventiler” som kan monteres i toalettets vannlås.
Husk at brunrotta kan klatre, og derfor må også åpninger høyt oppe på bygningen sikres. Greiner fra trær må ikke henge inn over tak. Overgangen mellom grunnmur og vegg er ofte utsatt. På spesielt utsatte bygninger kan man feste glatte metallplater på veggen, eventuelt legge inn områder med andre glatte materialer, f.eks. glatt maling, slik at dyrene ikke kan klatre opp. Slike sperrer bør være minst 40 cm høye, og må festes et godt stykke opp på veggen slik at dyrene ikke kan hoppe fra bakken og over dem.
Rotter kan også klatre på både inn- og utsiden av rør (f.eks. rør fra takrenner), og derfor må også slike installasjoner sikres. Netting i rør fra tak bør være festet slik at de lett kan tas av for å fjerne løv og skitt slik at ikke røret går tett. Det finnes også egne såkalte ”flappventiler” som kan festes på slike rør. Disse åpner seg utover når vannet presser på, mens de ellers er stengt. Disse kan imidlertid ofte være problematiske i bruk i områder som er utsatt for snø og is.
Brunrotter kan også klatre på ledninger og tauverk, og slike installasjoner kan sikres med plater eller trakter som festes rundt ledningen/tauverket. Slike plater/trakter må stikke minst 30-45 cm ut fra objektet som sikres.
Før en sikring av bygningen kan utføres må man finne ut hvordan dyrene kommer seg inn og hvor de oppholder seg. Hvor finner dyrene mat og vann, og hvor er vandringsveiene? Det er også viktig å finne ut om områder utendørs kan opprettholde bestander av gnagere som kan trekke inn i bygninger på et senere tidspunkt. Slike områder kan være kloakknettet, vegetasjonsområder tett inntil bygningen, og andre områder som inneholder tilgang på mat og vann.
Kilde: FHI og Nokas Skadedyrkontroll
